Om å blogge

Jeg er ny som blogger.  Jeg fikk min egen side for bare vel en uke siden.  En av de umiddelbare reaksjonene lød omtrent slik:  ”Vi ser fram til å få ta del i denne mannens sylskarpe meninger”.  Ja, skal man først blogge, kan det være  greit å dannet seg en oppfatning om dette og hint.  Graden av sylskarphet kan det imidlertid være grunn til å betvile, i det minste sette en del velbegrunnede spørsmålstegn, i hvert fall dersom man med sylskarphet forstår noe i retning av skråsikkerhet.  De fleste har vel i løpet av sin ungdomstid skrevet tallrike skolestiler, der man etter beste evne drøftet et eller annet samfunnsspørsmål, for så på oppfordring fra oppgavesnekkeren å avslutte med en mer eller mindre velbegrunnet konklusjon.

Så går årene.  Verdenssituasjonen og den politiske arena endrer seg hele tiden.  Selv får man stadig nye erfaringer.  Noen av disse erfaringene stemmer overens med den ballasten man bringer med seg fra oppdragelse og oppvekst, andre går på tvers av denne, kanskje i så omfattende grad at man endrer standpunkt i kontroversielle spørsmål endrer standpunkt, eller sågar revurderer hele sitt verdigrunnlag og verdisyn.

Ja, jeg har meninger.  Jeg er interessert i menneskene rundt meg og samfunnet vi alle er omgitt av.  Men det går stadig lenger imellom de bastante konklusjonene.  I stadig sterkere grad innser jeg at de budskapene jeg i ulike sammenhenger velger å videreformidle, er dannet på subjektivt grunnlag.  Hadde jeg bodd i en annen by – selvfølgelig må jeg bo i en by - hatt en annen utdanningsbakgrunn eller jobb, hadde jeg møtt andre mennesker, kanskje til og med en helt annen type mennesker, høstet andre erfaringer og ment noe helt annet.

Etter hvert går det lengre tid mellom hver gang jeg oppdager de absolutte normene og sannhetene som bestemmer hva jeg skal mene og hvordan jeg skal legge opp livet mitt.  Enda mer problematisk blir det i det øyeblikket jeg tilkjennegir disse overfor andre, spesielt dersom dette skjer på en måte som mer eller mindre eksplisitt signaliserer at ”dette bør du også mene”, ”slik og slik bør du også tenke, tro og handle”.  En gang jeg skulle ta en avgjørelse i en relativt viktig sak, skrev jeg punktvis opp argumentene for de to aktuelle alternativene, landet på 10-8 i favør ”ja” og handlet deretter.   Jeg har fremdeles lange diskusjoner med meg selv hvorvidt det utfallet jeg valgte, var ”best” eller ”det riktige”.  (Dama hadde jeg nok imidlertid ikke fått uansett.)

Jeg ser at jeg ut fra disse refleksjonene står i fare for å ende opp som vår tids Sokrates, uten dermed å trekke sammenlikningen med den gamle greske filosofmesteren for langt.   Sokrates forsøkte ikke først og fremst å overbevise sine opponenter med sine egne meninger, men stilte i vel så stor grad spørsmål ved den logiske gyldighet i deres slutninger.  Underveis i sine i blant nærmest endeløse diskusjoner fikk han ofte sine meddebattanter til å innse åpenbare feil i deres argumentasjonsrekke, med det resultat at de ikke sjelden skiftet over til motsatt standpunkt i den aktuelle saken. 

Det er gøy å diskutere.  Det er interessant å utforme standpunkter.  Det er kult å blogge.  Kanskje kan det bli enda kulere!