Reklame, propaganda og angst

Som EØS-medlem pålegges Norge å gjøre gjeldende regler og forordninger som vedtas av EU, de såkalte direktivene.  Riktignok finnes det muligheter for å reservere seg, slik man nylig så et eksempel på da vetoretten mot Postdirektivet ble benyttet, mens man fra norsk side valgte ikke å nedlegge veto mot det mye omtalte Datalagringsdirektivet.  Om ikke lenge vil det fra EU-hold antakelig fattes et vedtak som fratar Norge reservasjonsretten mot TV-reklame for alkohol- og tobakksholdige produkter.

”Ascot – sigaretten med filter tipp”.  Dette var blant de reklameskiltene jeg kunne iaktta der jeg satt på Ranvik-hjørnet i Molde og ventet på min mor som var inne hos kjøpmannen for å foreta dagens innkjøp.  Dette skiltet er selvfølgelig for lengst skrudd ned.  Jeg ble nok aldri fortrolig med innholdet i dette reklamebudskapet.  Tobakks- og alkoholreklameforbudet her til lands har eksistert i mange år.

Resonnementet er åpenbart: Folk skal ikke oppfordres til å kjøpe eller forbruke helseskadelige produkter.  En edel tanke, og greit nok.  I og for seg.

Helse er et omfattende begrep.  FNs organisasjon World Health Organization (WHO) definerer helse som  "fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære".  Dette innebærer vel at knapt noen av oss kan karakteriseres som helt friske.

Vi skal beskyttes mot reklame for helseskadelige produkter.  Sannsynligvis er imidlertid ulike typer psykiske lidelser en vel så stor trussel mot vår nasjons status som et friskt og sunt samfunn.  Mange plages dessverre av angst og depresjoner av ulik alvorlighetsgrad.  Før påske scrollet jeg gjennom førstesiden av en av Norges ledende nettaviser, som den dagen hadde valgt å møte meg med bl.a. følgende headlines:

- Kan være en dumpingplass for drapsmenn

- Store mangler i NAVs nye datasystem

- Pensjonssmell for de fleste

- Nå vil flere slite med høy rente

- Fukushima-lekkasjen på nivå med Tsjernobyl

- Ingen DNA-spor etter voldtektene

Ingen spesielt lystelige overskrifter, dette.   Det kan virke som det er meningen vi skal ta hele verdens elendighet inn over oss og overbevises om at vi både som enkeltmennesker og på samfunnsnivå er på vei mot stupet.  Mange glemmer kanskje disse overskriftene få øyeblikk etter de er lest, men for mennesker som sliter med angst og/eller andre typer psykiske problemer kan dette bidra til å legge ytterligere sten til byrden.  Overskriftene angriper oss på et par av våre mest sårbare områder:  Vår grunnleggende trygghet og vår personlige økonomi.   Ikke akkurat helsefremmende.

Joda, vi skjønner at denne formen for krisemaksimering er god salgs-PR.  Jeg våger likevel den påstand at de fleste "varsler" av denne typen skaper ubegrunnet angst, er betydelig overdrevet og i noen tilfeller direkte feilaktige.  I forkant av svineinfluensa-pandemien for et par år siden ble det fra myndighetenes side framholdt at sykdommen kunne koste så mange som 13000 nordmenn livet.  Ut fra et samlet befolkning på 4,9 millioner er dette et formidabelt tall.  Reelt sett ble antall dødsfall i Norge som en direkte følge av H1N1-viruset 25 (kilde: Wikipedia).  Selvfølgelig var dette svært gledelig, og i hvert fall delvis en konsekvens av bl.a. det omfattende vaksinasjonsprogrammet som ble iverksatt, men samtidig er det vanskelig å fri seg fra tanken på denne unødige angsten et slikt oppslag var med på å skape.

Etter min mening eksisterer det et betydelig misforhold og store inkonsekvenser når det gjelder hva slags type helseskadelig eksponering norske myndigheter tillater befolkningen å bli utsatt for.

Om å blogge

Jeg er ny som blogger.  Jeg fikk min egen side for bare vel en uke siden.  En av de umiddelbare reaksjonene lød omtrent slik:  ”Vi ser fram til å få ta del i denne mannens sylskarpe meninger”.  Ja, skal man først blogge, kan det være  greit å dannet seg en oppfatning om dette og hint.  Graden av sylskarphet kan det imidlertid være grunn til å betvile, i det minste sette en del velbegrunnede spørsmålstegn, i hvert fall dersom man med sylskarphet forstår noe i retning av skråsikkerhet.  De fleste har vel i løpet av sin ungdomstid skrevet tallrike skolestiler, der man etter beste evne drøftet et eller annet samfunnsspørsmål, for så på oppfordring fra oppgavesnekkeren å avslutte med en mer eller mindre velbegrunnet konklusjon.

Så går årene.  Verdenssituasjonen og den politiske arena endrer seg hele tiden.  Selv får man stadig nye erfaringer.  Noen av disse erfaringene stemmer overens med den ballasten man bringer med seg fra oppdragelse og oppvekst, andre går på tvers av denne, kanskje i så omfattende grad at man endrer standpunkt i kontroversielle spørsmål endrer standpunkt, eller sågar revurderer hele sitt verdigrunnlag og verdisyn.

Ja, jeg har meninger.  Jeg er interessert i menneskene rundt meg og samfunnet vi alle er omgitt av.  Men det går stadig lenger imellom de bastante konklusjonene.  I stadig sterkere grad innser jeg at de budskapene jeg i ulike sammenhenger velger å videreformidle, er dannet på subjektivt grunnlag.  Hadde jeg bodd i en annen by – selvfølgelig må jeg bo i en by - hatt en annen utdanningsbakgrunn eller jobb, hadde jeg møtt andre mennesker, kanskje til og med en helt annen type mennesker, høstet andre erfaringer og ment noe helt annet.

Etter hvert går det lengre tid mellom hver gang jeg oppdager de absolutte normene og sannhetene som bestemmer hva jeg skal mene og hvordan jeg skal legge opp livet mitt.  Enda mer problematisk blir det i det øyeblikket jeg tilkjennegir disse overfor andre, spesielt dersom dette skjer på en måte som mer eller mindre eksplisitt signaliserer at ”dette bør du også mene”, ”slik og slik bør du også tenke, tro og handle”.  En gang jeg skulle ta en avgjørelse i en relativt viktig sak, skrev jeg punktvis opp argumentene for de to aktuelle alternativene, landet på 10-8 i favør ”ja” og handlet deretter.   Jeg har fremdeles lange diskusjoner med meg selv hvorvidt det utfallet jeg valgte, var ”best” eller ”det riktige”.  (Dama hadde jeg nok imidlertid ikke fått uansett.)

Jeg ser at jeg ut fra disse refleksjonene står i fare for å ende opp som vår tids Sokrates, uten dermed å trekke sammenlikningen med den gamle greske filosofmesteren for langt.   Sokrates forsøkte ikke først og fremst å overbevise sine opponenter med sine egne meninger, men stilte i vel så stor grad spørsmål ved den logiske gyldighet i deres slutninger.  Underveis i sine i blant nærmest endeløse diskusjoner fikk han ofte sine meddebattanter til å innse åpenbare feil i deres argumentasjonsrekke, med det resultat at de ikke sjelden skiftet over til motsatt standpunkt i den aktuelle saken. 

Det er gøy å diskutere.  Det er interessant å utforme standpunkter.  Det er kult å blogge.  Kanskje kan det bli enda kulere!

Wenche Foss

Wenche Foss begraves idet dette skrives.  De fleste av oss har et forhold til – eller i hvert fall et bilde av – dette mennesket, som av mange karakteriseres som Norges eneste diva.  Personlig var jeg så heldig å få hilse på Wenche Foss ved én anledning.  Jeg kunne vel være rundt 12 år gammel, dvs. jeg bodde fremdeles i Molde.  Etter skoletid hendte det at mamma og jeg tok oss en tur for å trekke frisk luft.  Ruta var bestandig den samme, og vi gikk bl.a. forbi sykehuset på vår vei.  Denne sommerdagen kom det en litt eldre dame bort mot oss idet vi passerte hovedinngangen.  Vi så begge straks at det var Wenche.  Hun begynte å snakke – selvfølgelig som en foss (hva ellers?) - og fortalte at hun måtte innom sykehuset pga. et vondt kne.   Selv sa jeg ikke så mye, men jeg fikk i hvert fall en klem og en klapp på kinnet.  Deretter fortsatte mamma og jeg videre bortover parkeringsplassen på jakt etter flere interessante bilnumre............